Frans av Assisi
Den hellige Frans ble født i Assisi i Umbria i Italia tidlig i 1182 som sønn av den rike tøyhandleren Pietro Bernardone og hans kone Johanna Pica. I dag har Assisi ca 25.000 innbyggere, men på 1100- og 1200-tallet var den betydelig mindre. Deler av deres hus kan ennå ses, og rommet der Frans ble født, er gjort om til kapell. Riktignok er det også mange andre steder som hevder å være hans fødested: Chiesa Nova, San Francesco Piccolino eller TOR Casa Paterna. Alle disse stedene befinner seg rundt byens sentrale plass, Piazza del Comunue. I den første fresken Giotto malte i kirken San Francesco finnes en avbildning av denne plassen. Scenen kunne ha vært malt i dag, så lite har den forandret seg siden Frans' dager.
Faren var i Frankrike da sønnen ble født. Han ble døpt Giovanni i katedralen San Rufino, men da faren kom tilbake, forlangte han at sønnen skulle hete Francesco (den lille franskmannen), på grunn av at hans mor kom fra Provençe og fordi faren var i Frankrike da han ble født. Han lærte latin og fransk, og i ungdomstiden var han en livsglad yngling som levde et overfladisk, sorgløst liv sammen med sine venner. Han hadde mye penger og brukte dem ødselt; han likte det som strålte og tiltrakk seg oppmerksomhet og elsket trubadurenes sanger. Han var et øyeblikkets barn og hans mål var en karriere som ridder og trubadur.
Frans arbeidet i farens tøybutikk, men lengter etter storverk og eventyr. Som tjueåring deltok han i 1202 i krigen mellom Assisi og Perugia, og ble tatt til fange som resten av Assisis styrker i slaget ved Collestrada. Men ett år i fangenskap i Perugia knekket ikke motet hans. Han drømte stadig om å vinne ære og ry, og med sitt gode humør holdt han motet oppe hos sine kamerater. Men helsen var nedbrutt, og da han var satt fri etter at faren hadde betalt en løsesum, ble han slått ned av en langvarig og farlig sykdom. Han tilbrakte det meste av året 1204 i sengen. Etter å ha blitt frisk stilte han i 1205 opp for en annen militær ekspedisjon, denne gang for Walter de Brienne, som sloss i landsdelen Puglia. Målet var å bli med på Det 4. korstog. Han kjøpte seg dyrt utstyr og vakre klær, men da han red av gårde, møtte han en mann som var blitt fattig og svært dårlig kledt. Han ble slått av medlidenhet og byttet klær med mannen.
Men allerede ved det første overnattingsstedet i Spoleto han ble alvorlig syk. I denne tilstanden hørte han en røst: "Hvor vil du hen, Frans?" Og da han hadde fortalt om sine fremtidsplaner, fortsatte røsten: "Si meg, hvem kan føre deg lengst - Herren eller tjeneren?" - "Herren", svarte Frans. -"Men hvorfor forkaster du da Herren til fordel for tjeneren?" -"Herre, hva vil du jeg skal gjøre?" spurte Frans med skjelvende røst. Svaret lød: "Vend tilbake til din by! Der skal du få vite hva du bør gjøre." Etter en søvnløs natt slepte den syke seg neste dag tilbake til Assisi.
I begynnelsen fortsatte han sitt gamle liv, men stillere og med mindre glede. Frans' opplevelser gjorde at han måtte erkjenne at livet inneholdt annet enn velstand og nytelse. Han som alltid hadde søkt muntre venners selskap, vandret nå å ensomme stier og fant ofte veien til en bortgjemt grotte utenfor byen. Her kunne han ligge timevis i bønn om at Herren viste ham den vei han burde vandre og lære ham å gjøre Herrens vilje. Han dro på en pilegrimstur til Roma. Der møtte han en spedalsk med slike sår at han ble slått av skrekk og avsky, men han overvant den. Da den syke rakte frem hånden, ga Frans ham ikke bare penger, men gikk så langt som å kysse den sykes hånd - en utenkelig gjerning den gangen. Han tilbrakte også en dag med å tigge, etter at han hadde byttet klær med en tigger ved St.Peters grav.
Valfarten til Roma styrket ham, men ennå visste han ikke hvordan han skulle leve. Han besøkte sykehusene og arbeidet for de fattige, og noe av det første han gjorde etter omvendelsen, var å pleie de spedalske. Høsten 1205 ba han en dag som vanlig i den lille forfalne kirken San Damiano utenfor Assisi. Den fattige presten hadde ikke en gang råd til olje for lampen foran bildet av den korsfestede Kristus i bysantinsk stil. Plutselig hørte han at Kristus snakket til ham fra krusifikset tre ganger: "Frans, sett i stand mitt hus, som du ser forfaller". Dette krusifikset kan fortsatt ses i kirken Santa Chiara i Assisi. Karakteristisk nok tok Frans budskapet helt bokstavelig. Han dro til farens tøylager, tok med så mange av sin fars tøyruller som en hest kunne bære, solgte rullene og hesten på markedsplassen i Foligno og tok med pengene til den fattige presten i San Damiano, for at han kunne sette i stand kapellet. Han ba presten om å få bo der sammen med ham som oblat. Presten gikk med på det, med han nektet å ta i mot pengene, som Frans derfor la i en vinduskarm.
Men faren ble rasende og stormet ut til kapellet, men Frans hadde gjemt seg. Etter noen døgn med bønn og faste viste han seg igjen, men så vansiret og dårlig kledt at folket kalte ham gal. Den rasende faren dro ham hjem, slo den 25-årige sønnen nådeløst, satte fotjern på ham og stengte ham inne. Men moren slapp ham fri da faren var gått, og Frans vendte tilbake til San Damiano. Men faren fulgte ham dit, slo ham i hodet og insisterte på at han enten skulle bli med hjem eller fraskrive seg all arv og betale tilbake pengene han hadde tatt. Frans hadde ikke noe imot å bli gjort arveløs, men sa at de andre pengene nå tilhørte Gud og de fattige.
Faren stevnet ham for biskop Guido av Assisi for hans ulydighet. Biskopen ba Frans gi pengene tilbake og stole på Gud. Frans gjorde som han fikk beskjed om. Han sa fra seg arven og ga alt tilbake. Men med sin vanlige hang til å ta alt bokstavelig, la han til: "Klærne jeg bærer er også hans. Jeg skal gi dem tilbake". Foran øynene på biskopen og en stor menneskemengde tok han av seg alle klærne og ga dem til faren, og sto der naken. Biskopen fant en kappe som tilhørte en av hans arbeidere og ga til Frans. Han mottok denne sin første almisse med takk, tegnet et kors med kritt på den og dro ut av byen for å "gifte seg med fru Fattigdom". Han erklærte: "Hittil har jeg kalt Pietro Bernardone min far. Fra nå av sier jeg bare: Fader vår, du som er i himmelen." Frans var da 25 år gammel, og dette var hans avskjed med samfunnet.
Frans dro av sted for å finne ly, mens han sang til Guds pris. Han møtte en røverbande, som spurte hvem han var. Han svarte: "Jeg er den store Kongens sendebud". De slo ham og kastet ham i en snøfonn, men han fortsatte sin vandring mens han fortsatt sang og priste Gud. Han passerte benediktinerklosteret San Verecondo, og der fikk han almisser og arbeid på kjøkkenet som en ukjent fattig mann. I byen Gubbio traff han en han kjente, Federico Spadalunga. Han tok Frans med hjem, ga ham en tunika, belte og sko som pilegrimer bar. Klærne var anstendige, men fattigslige. Disse bar han i to år, og han vandret rundt med en stav i hånden som en eremitt. I Gubbio tjente han leprakolonien der. I en tid levde han alene, og i mellomtiden var han erklært gal av innbyggerne i Assisi.
Sommeren 1206 vendte han tilbake til San Damiano i Assisi. Han samlet almisser og tigde i Assisi for å betale reparasjonen av kapellet. Han bar selv steiner dit og hjalp murerne med arbeidet. Deretter gjorde han det samme med en gammel kirke viet til St. Peter. Deretter dro han til et lite kapell som het Portiuncula (liten del, partikkel), som tilhørte benediktinerklosteret San Benedetto på Monte Subasio. De hadde trolig gitt kapellet navnet på grunn av at det var bygd på et så lite stykke jord. Det står på en slette tre kilometer fra Assisi, og var den gangen forlatt og i ruiner. Stedet appellerte til Frans, og han var henrykt over kapellets navn, Santa Maria degli Angeli. Han reparerte det og slo seg ned der.
På festen for den hellige Mattias, den 24. februar 1208, hørte Frans i denne kirken det evangeliet som da ble brukt på denne festen: "Hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. (o) Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre. Unngå å få penger i beltet (o) ta ikke skreppe med på veien, heller ikke to kjortler, ikke sko eller stav (o) Jeg sender dere ut som får i en ulveflokk!" (Matt 10,7-19). Da visste Frans at hans vei var pekt ut, tok av seg skoene og ga dem bort sammen med staven og beltet. Han tok på seg en ufarget ullkutte, snørte den med et tau og bega seg ut som tigger. Dette var den drakten han ga til sine brødre året etter.
Frans av Assisis bønn er skrevet rundt første verdenskrig og er inspirert av Frans av Assisi.
Les Frans Av Assisis Bønn
Klara av Assisi
Den hellige Klara (lat: Clara, it: Chiara) ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor Hortulana (Ortolana) di Fiumi. Hun hadde i alle fall to søstre, men ellers vet vi lite om hennes oppvekst. Hun og hennes familie var i eksil i Perugia mellom 1198 og 1203 under borgerkrigen mellom adel (maiores) og borgerskap (minores). Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til "å forlate verden" før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby. Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: "Vis meg veien til Faderen". Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer utenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne. Allerede samme natt ble hun tatt med til benediktinerinnene i San Paolo della Abbadesse i Bastia Umbra for beskyttelse og for å bli satt inn i det monastiske liv. Familien forsøkte å overtale henne til å vende hjem, og prøvde også med makt, men forgjeves. Frans flyttet henne etter noen uker til benediktinerinnene i Sant'Angelo di Panzo ved foten av Mont Subasio.
Hennes yngre søster, den 16-årige den hellige Agnes, sluttet seg snart til henne i dette klosteret. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes. I 1215 ga Frans dem et lite hus han hadde restaurert i tilknytning til Damiano-kirken i Assisi. Han skrev også en klosterregel for kommuniteten (Formula vitae). Dette var begynnelsen på De Fattige Kvinners Orden (Povere Dame di San Damiano), eller Damianitinnene, som først etter Klaras død ble kalt Klarisser (Ordo Sanctae Clarae - OSCl). Klara ble valgt til den første abbedissen for denne gruppen som ønsket å leve etter Frans' regel og spiritualitet. I tillegg til hennes egne slektninger inkluderte kommuniteten også tre medlemmer av den rike familien Ubaldini fra Firenze.
I 1216 fikk Klara tillatelse av pave Innocent III til å leve utelukkende av almisser uten å eie noe som helst, verken personlig eller i fellesskap, i henhold til Frans' ønsker for sin ordensfamilie. Deres eksempel førte snart til flere klostergrunnleggelser av samme slag. Kardinal Hugolin tok seg av disse klostrene og så i dem et forbilde for reform av andre kvinneklostre. Han skrev en regel til dem, som orienterte seg mot Benedikts regel og innordnet Damianitinnene i det tradisjonelle klostervesenet. Etter 1218 ble denne regelen innført i de fleste klostrene som var oppstått etter modell av San Damiano. Hugolin ønsket å myke opp den absolutte fattigdomsregelen og tilbød Klara en årlig inntekt til De fattige Kvinnene. Men hun avslo, for i Hugolins regel så hun en oppgivelse av den fransiskanske fattigdommen og en fare for kvinneordenens umiddelbare tilknytning til fransiskanerne. Klara selv og noen få andre klostre, blant annet det som den salige Agnes av Bøhmen hadde startet, holdt fast ved Formula vitae. I 1228 måtte Hugolin, som nå var blitt pave Gregor IX bekrefte privilegium paupertatis, "fattigdomsprivilegiet", og det ble utvidet til også å gjelde ordenens to klostre i Perugia og Firenze.
Gjennom hele sitt liv måtte Klara fra tid til annen slåss for å bevare dette privilegiet og også for nonnenes leveregel slik som Frans hadde utferdiget den, når pavene og andre forsiktige kirkelige autoriteter forsøkte å moderere dem.
Klarissenes måte å leve på var hardere enn i noen annen nonneorden på den tiden . De krevde total fattigdom, de bar verken sko, sandaler eller strømper, de gjennomførte streng faste og ga avkall på kjøtt, og de levde i taushet, unntatt når det var absolutt nødvendig. Klara gikk lenger enn de fleste av nonnene. Hun bar hårskjorte, sov rett på golvet på en haug med strå, brukte en trekloss som hodepute og levde på vann og brød hele fasten. Klara forlot aldri sitt konvent i Assisi og var selv var en av middelalderens fremste kontemplative, og hun er blitt kalt "det mest autentiske uttrykk for evangelisk fullkommenhet slik som Frans forsto den". En rekke undere skjedde ved hennes forbønn.
Så lenge Frans levde fortsatte deres nære forhold, og hun rådspurte ham i alle spørsmål. Aldri var søstrene lykkeligere enn når han aksepterte Klaras innbydelse og besøkte klosteret. Frans skrev sin berømte Solsang, Canticum fratris solis i klosterets lille hage i 1224. Frans døde den 3. oktober 1226, men Klara skulle overleve ham med 27 år. Begravelsesfølget dagen etter, søndag den 4. oktober, stoppet utenfor San Damiano, slik at Klara og søstrene kunne ta et siste farvel med broder Frans.
I 41 år ledet hun sin kommunitet med stor dyktighet, selv om hun i sine siste 29 år led av svært dårlig helse. Hennes egen strenghet førte ikke til følelseskulde, og det fortelles at hun om natten gikk rundt blant nonnene og bredte sengetøyet om dem. Til datteren av kongen av Bøhmen, den salige Agnes av Bøhmen, som hadde grunnlagt et kloster for Fattige Klarisser i Praha, skrev Klara at hun ikke måtte overdrive deres askese, "for våre legemer er ikke gjort av messing".
Faren var i Frankrike da sønnen ble født. Han ble døpt Giovanni i katedralen San Rufino, men da faren kom tilbake, forlangte han at sønnen skulle hete Francesco (den lille franskmannen), på grunn av at hans mor kom fra Provençe og fordi faren var i Frankrike da han ble født. Han lærte latin og fransk, og i ungdomstiden var han en livsglad yngling som levde et overfladisk, sorgløst liv sammen med sine venner. Han hadde mye penger og brukte dem ødselt; han likte det som strålte og tiltrakk seg oppmerksomhet og elsket trubadurenes sanger. Han var et øyeblikkets barn og hans mål var en karriere som ridder og trubadur.
Frans arbeidet i farens tøybutikk, men lengter etter storverk og eventyr. Som tjueåring deltok han i 1202 i krigen mellom Assisi og Perugia, og ble tatt til fange som resten av Assisis styrker i slaget ved Collestrada. Men ett år i fangenskap i Perugia knekket ikke motet hans. Han drømte stadig om å vinne ære og ry, og med sitt gode humør holdt han motet oppe hos sine kamerater. Men helsen var nedbrutt, og da han var satt fri etter at faren hadde betalt en løsesum, ble han slått ned av en langvarig og farlig sykdom. Han tilbrakte det meste av året 1204 i sengen. Etter å ha blitt frisk stilte han i 1205 opp for en annen militær ekspedisjon, denne gang for Walter de Brienne, som sloss i landsdelen Puglia. Målet var å bli med på Det 4. korstog. Han kjøpte seg dyrt utstyr og vakre klær, men da han red av gårde, møtte han en mann som var blitt fattig og svært dårlig kledt. Han ble slått av medlidenhet og byttet klær med mannen.
Men allerede ved det første overnattingsstedet i Spoleto han ble alvorlig syk. I denne tilstanden hørte han en røst: "Hvor vil du hen, Frans?" Og da han hadde fortalt om sine fremtidsplaner, fortsatte røsten: "Si meg, hvem kan føre deg lengst - Herren eller tjeneren?" - "Herren", svarte Frans. -"Men hvorfor forkaster du da Herren til fordel for tjeneren?" -"Herre, hva vil du jeg skal gjøre?" spurte Frans med skjelvende røst. Svaret lød: "Vend tilbake til din by! Der skal du få vite hva du bør gjøre." Etter en søvnløs natt slepte den syke seg neste dag tilbake til Assisi.
I begynnelsen fortsatte han sitt gamle liv, men stillere og med mindre glede. Frans' opplevelser gjorde at han måtte erkjenne at livet inneholdt annet enn velstand og nytelse. Han som alltid hadde søkt muntre venners selskap, vandret nå å ensomme stier og fant ofte veien til en bortgjemt grotte utenfor byen. Her kunne han ligge timevis i bønn om at Herren viste ham den vei han burde vandre og lære ham å gjøre Herrens vilje. Han dro på en pilegrimstur til Roma. Der møtte han en spedalsk med slike sår at han ble slått av skrekk og avsky, men han overvant den. Da den syke rakte frem hånden, ga Frans ham ikke bare penger, men gikk så langt som å kysse den sykes hånd - en utenkelig gjerning den gangen. Han tilbrakte også en dag med å tigge, etter at han hadde byttet klær med en tigger ved St.Peters grav.
Valfarten til Roma styrket ham, men ennå visste han ikke hvordan han skulle leve. Han besøkte sykehusene og arbeidet for de fattige, og noe av det første han gjorde etter omvendelsen, var å pleie de spedalske. Høsten 1205 ba han en dag som vanlig i den lille forfalne kirken San Damiano utenfor Assisi. Den fattige presten hadde ikke en gang råd til olje for lampen foran bildet av den korsfestede Kristus i bysantinsk stil. Plutselig hørte han at Kristus snakket til ham fra krusifikset tre ganger: "Frans, sett i stand mitt hus, som du ser forfaller". Dette krusifikset kan fortsatt ses i kirken Santa Chiara i Assisi. Karakteristisk nok tok Frans budskapet helt bokstavelig. Han dro til farens tøylager, tok med så mange av sin fars tøyruller som en hest kunne bære, solgte rullene og hesten på markedsplassen i Foligno og tok med pengene til den fattige presten i San Damiano, for at han kunne sette i stand kapellet. Han ba presten om å få bo der sammen med ham som oblat. Presten gikk med på det, med han nektet å ta i mot pengene, som Frans derfor la i en vinduskarm.
Men faren ble rasende og stormet ut til kapellet, men Frans hadde gjemt seg. Etter noen døgn med bønn og faste viste han seg igjen, men så vansiret og dårlig kledt at folket kalte ham gal. Den rasende faren dro ham hjem, slo den 25-årige sønnen nådeløst, satte fotjern på ham og stengte ham inne. Men moren slapp ham fri da faren var gått, og Frans vendte tilbake til San Damiano. Men faren fulgte ham dit, slo ham i hodet og insisterte på at han enten skulle bli med hjem eller fraskrive seg all arv og betale tilbake pengene han hadde tatt. Frans hadde ikke noe imot å bli gjort arveløs, men sa at de andre pengene nå tilhørte Gud og de fattige.
Faren stevnet ham for biskop Guido av Assisi for hans ulydighet. Biskopen ba Frans gi pengene tilbake og stole på Gud. Frans gjorde som han fikk beskjed om. Han sa fra seg arven og ga alt tilbake. Men med sin vanlige hang til å ta alt bokstavelig, la han til: "Klærne jeg bærer er også hans. Jeg skal gi dem tilbake". Foran øynene på biskopen og en stor menneskemengde tok han av seg alle klærne og ga dem til faren, og sto der naken. Biskopen fant en kappe som tilhørte en av hans arbeidere og ga til Frans. Han mottok denne sin første almisse med takk, tegnet et kors med kritt på den og dro ut av byen for å "gifte seg med fru Fattigdom". Han erklærte: "Hittil har jeg kalt Pietro Bernardone min far. Fra nå av sier jeg bare: Fader vår, du som er i himmelen." Frans var da 25 år gammel, og dette var hans avskjed med samfunnet.
Frans dro av sted for å finne ly, mens han sang til Guds pris. Han møtte en røverbande, som spurte hvem han var. Han svarte: "Jeg er den store Kongens sendebud". De slo ham og kastet ham i en snøfonn, men han fortsatte sin vandring mens han fortsatt sang og priste Gud. Han passerte benediktinerklosteret San Verecondo, og der fikk han almisser og arbeid på kjøkkenet som en ukjent fattig mann. I byen Gubbio traff han en han kjente, Federico Spadalunga. Han tok Frans med hjem, ga ham en tunika, belte og sko som pilegrimer bar. Klærne var anstendige, men fattigslige. Disse bar han i to år, og han vandret rundt med en stav i hånden som en eremitt. I Gubbio tjente han leprakolonien der. I en tid levde han alene, og i mellomtiden var han erklært gal av innbyggerne i Assisi.
Sommeren 1206 vendte han tilbake til San Damiano i Assisi. Han samlet almisser og tigde i Assisi for å betale reparasjonen av kapellet. Han bar selv steiner dit og hjalp murerne med arbeidet. Deretter gjorde han det samme med en gammel kirke viet til St. Peter. Deretter dro han til et lite kapell som het Portiuncula (liten del, partikkel), som tilhørte benediktinerklosteret San Benedetto på Monte Subasio. De hadde trolig gitt kapellet navnet på grunn av at det var bygd på et så lite stykke jord. Det står på en slette tre kilometer fra Assisi, og var den gangen forlatt og i ruiner. Stedet appellerte til Frans, og han var henrykt over kapellets navn, Santa Maria degli Angeli. Han reparerte det og slo seg ned der.
På festen for den hellige Mattias, den 24. februar 1208, hørte Frans i denne kirken det evangeliet som da ble brukt på denne festen: "Hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. (o) Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre. Unngå å få penger i beltet (o) ta ikke skreppe med på veien, heller ikke to kjortler, ikke sko eller stav (o) Jeg sender dere ut som får i en ulveflokk!" (Matt 10,7-19). Da visste Frans at hans vei var pekt ut, tok av seg skoene og ga dem bort sammen med staven og beltet. Han tok på seg en ufarget ullkutte, snørte den med et tau og bega seg ut som tigger. Dette var den drakten han ga til sine brødre året etter.
Frans av Assisis bønn er skrevet rundt første verdenskrig og er inspirert av Frans av Assisi.
Les Frans Av Assisis Bønn
Klara av Assisi
Den hellige Klara (lat: Clara, it: Chiara) ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor Hortulana (Ortolana) di Fiumi. Hun hadde i alle fall to søstre, men ellers vet vi lite om hennes oppvekst. Hun og hennes familie var i eksil i Perugia mellom 1198 og 1203 under borgerkrigen mellom adel (maiores) og borgerskap (minores). Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til "å forlate verden" før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby. Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: "Vis meg veien til Faderen". Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer utenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne. Allerede samme natt ble hun tatt med til benediktinerinnene i San Paolo della Abbadesse i Bastia Umbra for beskyttelse og for å bli satt inn i det monastiske liv. Familien forsøkte å overtale henne til å vende hjem, og prøvde også med makt, men forgjeves. Frans flyttet henne etter noen uker til benediktinerinnene i Sant'Angelo di Panzo ved foten av Mont Subasio.
Hennes yngre søster, den 16-årige den hellige Agnes, sluttet seg snart til henne i dette klosteret. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes. I 1215 ga Frans dem et lite hus han hadde restaurert i tilknytning til Damiano-kirken i Assisi. Han skrev også en klosterregel for kommuniteten (Formula vitae). Dette var begynnelsen på De Fattige Kvinners Orden (Povere Dame di San Damiano), eller Damianitinnene, som først etter Klaras død ble kalt Klarisser (Ordo Sanctae Clarae - OSCl). Klara ble valgt til den første abbedissen for denne gruppen som ønsket å leve etter Frans' regel og spiritualitet. I tillegg til hennes egne slektninger inkluderte kommuniteten også tre medlemmer av den rike familien Ubaldini fra Firenze.
I 1216 fikk Klara tillatelse av pave Innocent III til å leve utelukkende av almisser uten å eie noe som helst, verken personlig eller i fellesskap, i henhold til Frans' ønsker for sin ordensfamilie. Deres eksempel førte snart til flere klostergrunnleggelser av samme slag. Kardinal Hugolin tok seg av disse klostrene og så i dem et forbilde for reform av andre kvinneklostre. Han skrev en regel til dem, som orienterte seg mot Benedikts regel og innordnet Damianitinnene i det tradisjonelle klostervesenet. Etter 1218 ble denne regelen innført i de fleste klostrene som var oppstått etter modell av San Damiano. Hugolin ønsket å myke opp den absolutte fattigdomsregelen og tilbød Klara en årlig inntekt til De fattige Kvinnene. Men hun avslo, for i Hugolins regel så hun en oppgivelse av den fransiskanske fattigdommen og en fare for kvinneordenens umiddelbare tilknytning til fransiskanerne. Klara selv og noen få andre klostre, blant annet det som den salige Agnes av Bøhmen hadde startet, holdt fast ved Formula vitae. I 1228 måtte Hugolin, som nå var blitt pave Gregor IX bekrefte privilegium paupertatis, "fattigdomsprivilegiet", og det ble utvidet til også å gjelde ordenens to klostre i Perugia og Firenze.
Gjennom hele sitt liv måtte Klara fra tid til annen slåss for å bevare dette privilegiet og også for nonnenes leveregel slik som Frans hadde utferdiget den, når pavene og andre forsiktige kirkelige autoriteter forsøkte å moderere dem.
Klarissenes måte å leve på var hardere enn i noen annen nonneorden på den tiden . De krevde total fattigdom, de bar verken sko, sandaler eller strømper, de gjennomførte streng faste og ga avkall på kjøtt, og de levde i taushet, unntatt når det var absolutt nødvendig. Klara gikk lenger enn de fleste av nonnene. Hun bar hårskjorte, sov rett på golvet på en haug med strå, brukte en trekloss som hodepute og levde på vann og brød hele fasten. Klara forlot aldri sitt konvent i Assisi og var selv var en av middelalderens fremste kontemplative, og hun er blitt kalt "det mest autentiske uttrykk for evangelisk fullkommenhet slik som Frans forsto den". En rekke undere skjedde ved hennes forbønn.
Så lenge Frans levde fortsatte deres nære forhold, og hun rådspurte ham i alle spørsmål. Aldri var søstrene lykkeligere enn når han aksepterte Klaras innbydelse og besøkte klosteret. Frans skrev sin berømte Solsang, Canticum fratris solis i klosterets lille hage i 1224. Frans døde den 3. oktober 1226, men Klara skulle overleve ham med 27 år. Begravelsesfølget dagen etter, søndag den 4. oktober, stoppet utenfor San Damiano, slik at Klara og søstrene kunne ta et siste farvel med broder Frans.
I 41 år ledet hun sin kommunitet med stor dyktighet, selv om hun i sine siste 29 år led av svært dårlig helse. Hennes egen strenghet førte ikke til følelseskulde, og det fortelles at hun om natten gikk rundt blant nonnene og bredte sengetøyet om dem. Til datteren av kongen av Bøhmen, den salige Agnes av Bøhmen, som hadde grunnlagt et kloster for Fattige Klarisser i Praha, skrev Klara at hun ikke måtte overdrive deres askese, "for våre legemer er ikke gjort av messing".
